Reportasje: Stein Morten Lund og Geir Moen
Få steder i verden har mer å by på enn Papua
New Guinea (PNG). På vår ekspedisjon i sommer opplevde vi landets tette
jungler, strie elver, høye fjell, dype daler, store vannfall, røykfylte
vulkaner, ville dyr og godt bevarte stammekulturer. Dette må være det
reneste "skattkammeret" for antropologer, misjonærer, eventyrere, for ikke
å si krokodillejegere også. Det skulle vise seg
.
Krokodillejakten. Midt
inne i den dypeste jungelen i Sepikområdet tok vi oss frem til den
beryktede Insektstammen. Som en hyllest til oss fikk vi være med denne
stammen på krokodillejakt. Vårt første møte med en krokodille i naturlige
omgivelser, ble et møte vi aldri kommer til å glemme. Sent på kvelden dro
vi ut fra landsbyen sammen med Insekt-stammen. Omgitt av mørket, kom vi
inn i sumpområdet, padlende i en smal uthulet trestamme. Vi lyste opp
elvebredden fra kanoen med lykter. Plutselig så vi noe rødt lyse opp fra
lysstrålen vår. Dette var utvilsomt refleksen fra en krokodilles øyer.
Stille nærmet vi oss beistet. Da vi endelig kom nær nok, kastet en
innfødt et spyd i nakken på krokodillen. Til vår store forskrekkelse gikk
det fort opp for oss at dette var en skikkelig sværing, en "panservogn",
som spratt opp fra vannet og nesten havnet i kanoen vår.
Kanoen var på nippet til å kantre, spydkasteren falt ut, og plasket fra
krokodillen gjorde oss alle kliss gjennomvåte av vann og gjørme. Det gikk
en god stund før vi fikk igjen pusten. Da var krokodillen forsvunnet. Vi
fant senere igjen rester av det brukkede spydet. Kanskje like greit at
letingen etter dette monsteret ble forgjeves. Men noen mindre krokodiller
ble det etter hvert på oss.
Den første kontakten
. Det tok tid før de vestlige kolonimaktene fattet særlig
interesse for PNG. Øya var svært ugjennomtrengelig, og de innfødte langs
kysten var fiendtlig innstilt. Først på 30-tallet våget de første hvite
seg opp i fjellene. Der oppdaget de til sin store forbauselse at høylandet
var befolket. På grunn av høye fjell og ufremkommelig terreng, levde de
mange stammene temmelig isolert i forhold til hverandre. Som følge av
dette finnes det et uttall ulike språk og kulturer. Faktisk er det nærmere
800 ulike språk i PNG. Vi opplevde at folk på en side av veien snakket et
språk, mens folk på den andre siden snakket et helt annet språk
Blodhevn. Stammene i
høylandet har ikke hadde mestret overgangen fra steinaldernivå til et
moderne samfunn. Et eksempel på dette er tradisjonen med blodhevn, som vi
også kjenner fra bibelen; øye for øye, tann for tann osv. Dette er
fortsatt den vanlige måten å yte rettferdighet på selv om et vestlig
rettssystem forsøkes håndhevet med lover og regler. Konflikter og blodige
stammekriger, ser derfor ikke ut til å ta slutt med det første.
Gjørmemennene. Den første stammen vi
møtte, var de beryktede Gjørme-mennene. Lands-byen deres ligger et stykke
fra tettstedet Goroka ved Asaro elven. Mennene i stammen bærer nifse
masker formet av leire når de drar på krigstokt. Hensikten er å skremme
fienden. Nede ved et elve-leie nærmet Gjørme-mennene seg oss med
fryktinn-gytende masker og kropper tildekket med leire. Lydløst danset de
mot oss med kattemyke beveg-elser. Av og til strammet de buestrengen, og
siktet på oss med pilene. Plutselig slapp de strengen, men de holdt pilen
igjen. Selvsagt ble vi skremt.
Hodeskaller i hyttene. For
øvrig møtte vi flere andre stammer også i området mellom Goroka og Mount
Hagen, spesielt i Wahgi Valley-området. Disse var utrolig fargerikt kledd,
og var stolte av å fortelle om sin kultur. Blant annet hos Melpa-stammen
fikk vi oppleve en merkelig seremoni, og hos Jiwaka-stammen ble den
frykt-inngytende skjelettdansen fremført til ære for oss. Gjest-friheten
var upåklagelig, men hodeskaller inne i noen av hyttene tydet på at ikke
alle hadde blitt like godt mottatt der.
Reisen inn i jungelen.
Etter en uke i høylandet ble vi klare for nye utfordringer, nemlig
det mektige Sepik, som er et tett jungelområde nordvest i landet. Med
kvelende varme og ekstrem luftfuktighet, giftige slanger og edderkopper,
svære rotter, sultne krokodiller, og svermer av hissig Malariamygg, fikk
vi mer enn nok å være på vakt overfor. For å komme et lite stykke på veien
inn i den tette jungelen, tok vi småfly fra kyststedet Wewak til
Ambunti.
Stammer i Sepik.
På grunn av den vanskelige fremkommeligheten, er
Sepik-området nærmest upåvirket av vestlig innflytelse. Spesielt i den
øvrige delen bor det stammer veldig isolert, som har hatt liten eller
ingen kontakt med hvite mennesker fra før, slik som de såkalte Mayoene,
Menuene, Paroene, Sioene og selveste Insektstammen. Sistnevnte holder
avsidesliggende til inne i et sumpområde kalt Swagup, ved den store elven
Sepik (er hele 1126 km lang). Rituelt dyrker disse krokodiller og
insekter, som er sterkt integrert i kulturen deres. På kanoene til denne
stammen er det skåret ut krokodillehoder. Stråhyttene de bor i står på
påler fra bakken.
Bygningsteknisk er disse hyttene geniale: røyken fra bålene inne siver
ut gjennom taket samtidig som at taket er tett mot regn. Levemåten til
disse stammene er forholdsvis primitiv. Tiden så nærmest ut til å ha stått
stille. Selv om utviklingen kanskje ikke har vært så stor gjennom tusenvis
av år, tydet det likevel på at stammene greide seg bra. Insektstammen
lever fortsatt opp til sitt tradisjonelle rykte om å være en krigersk
stamme. Det ryktes også at det fortsatt finnes kannibaler og hodejegere i
området. Imidlertid ble vi heldigvis godt mottatt av alle stammene, og
unngikk å havne i den sorte gryte. I stedet holdt vi på å bli spist
levende av et monster av en krokodille.
Åndehusene Tambarans.
Sentralt i landsbyene 
står det såkalte åndehuset Tambarans. Tambarans betyr
ånder, og huset Tambarans er det huset hvor åndene lever, eller i det
minste der utskjæringer som skal forestille ånder holder til. Bare menn
har adgang der. Hvis en kvinne bryter denne regelen kan hun i verste fall
straffes med døden. Størrelsen på husene varierer fra stamme til stamme.
Husene blir brukt til planlegging av krigstokter og arrangering av ulike
seremonier. Misjonærene har brent ned mange av disse husene rundt om i
landet. Men i Sepik-området står fortsatt Tambarans-husene sentralt i det
daglige livet. Menn samles i skyggen under taket, der de driver med
treutskjæringer, småsnakker og slapper av. Kontakten må
skapes på riktig måte.
For innfødte kan en fremmed være en potensiell venn, men
også en potensiell fiende. Det gjelder å gå varsomt frem. Feil måte å
nærme seg enkelte stammene på kan få dramatiske følger. Vi tok derfor
tiden godt til hjelp. Før i tiden trodde disse stammene at de var de
eneste her på jorden, og at den hvite mann var en ånd, som var en
reinkarnasjon av deres forfedre. Dette minner for øvrig mye om troen til
de kristne i vår verden i dag, som fortsatt venter på Jesus Kristus` andre
oppstandelse og tilbakekomst. En del innfødte var redde for å ta på oss.
De få som turte å ta på oss følte det nærmest som en ære eller
velsignelse, og løp fornøyd av gårde for å fortelle dette til sine venner.
Gaver. Vi hadde med oss
gaver som sigaretter og tobakk til stammens krigere, og leker til barna.
Dette var noe de satte enormt pris på, og "isen" ble fort brutt. Et godt
råd i tillegg til å gi bort gaver er: vis gjerne bilder fra ditt eget
land. Fortell dem med en gang at man ikke er misjonær, gullgraver,
oljeutvinner eller at man har andre skumle hensikter. Men få frem at man
gjerne vil treffe dem fordi man er oppriktig interessert i deres levemåte,
kultur og vil etablere vennskap. Vi brukte enhver anledning til å prate og
synge sanger for dem (selv om de ikke forstod det rare språket vårt).
Responsen uteble heller ikke, og etterhvert begynte ting å skje på en
naturlig måte, bl.a. syntes barna at det var moro å leke seg med ballene
vi ga dem. En slik fremgangsmåte gir større mulighet for å oppnå et trygt
og hyggelig møte mellom mennesker fra to forskjellig verdener.
Verdens beste guider.
For alle som har tenkt seg på oppdagelsesferd til PNG, er dyktige
guider en fordel. Uten guider kan det være både vanskelig og farlig å
oppsøke stammer rundt omkring. Det er også en fordel med noen som har
kontakter og kan litt av språket til de aktuelle stammene, vel og merke
hvis slike guider finnes. Det kan for øvrig være hensiktsmessig å ordne
reiseopplegget på forhånd, slik at det meste er klart når man kommer frem
dit. Vi skaffet oss kontakter delvis gjennom reiseguiden Lonely Planet og
delvis gjennom tips fra lokale folk. Vi var maksimalt heldige med våre
kontakter der, og fikk de beste og tøffeste guidene vi kunne tenke oss.
Fremtiden for stammene? Før
eller senere vil den vestlige livsstilen nærme seg stammene, nesten
uansett hvor isolert de bor. Så da er det store spørsmålet: hvordan vil
disse primitive stammene klare møtet med den moderne sivilisasjon? De som
ønsker seg en ekstraordinær reiseopplevelse, bør dra nå!
Fakta om landet:
Land: Papua New Guinea.
Hovedstad: Port Moresby. Areal: 462.840 km2. Befolkning: 4.5
millioner. Folk: 95% Melanesere, 5% Polynesiere, Mikronesiere og
Kinesere. Språk: ca. 800 innfødte språk, Pidgin og Motu (disse
representerer ca. 1/3 av alle verdens språk). Religion: 44%
protestantisk, 22% katolsk og 34% panteistisk tro. Styresett:
Demokrati Beliggenhet: Papua New Guinea ligger sør for ekvator og
nord for Australia. Landet dekker den østre halvparten av øya New Guinea,
og har en rekke omkringliggende øyer. Fakta for reisende:
Oppholdstillatelse: 60-dagers visa ved innreise Helserisiko: Malaria,
dengue (trope-) feber og diare. Tidsforskjell: 10 timer foran GMT Valuta:
Kina Viktigste næringer Kaffe, kopper, gull, sølv, knuste (malte)
kokkosnøtter, palmeolje, tømmer. Viktigste handels-partnere er: Australia,
Japan og USA. Kultur Det finnes fire regionale, kulturelle og politisk
grupper: Papuans (fra sør), Highlanders, New Guineans (fra nord) and
øybeboerene. Reisen til og fra landet De fleste tilreisende kommer med
fly. Den vanligste reiseruten er fra Australia til hovedstaden Port
Moresby. Det er også mulighet å reise direkte fra Singapore, Jayapura
(Irian Jaya, Indonesia). Adresser til seriøse guider: Paradise
Adventure Tours (Elijah Hon), Mount Hagen, PNG: Email-adresse: paradise.tours@dg.com.pg
Sepik
Adventure Tours (Alois Mateus), Wewak, PNG, telefon 675-858 1291 og
telefax 675-856-2525. Disse kan anbefales på det sterkeste.
Klikk for TravelExplorations.
som har mange eksotiske artikler.
Klikk for Regnskogfondet i
Norge.
Her er norske og
utenlandske turoperatører.
Vet du at:
Papua (papuwah eller
puwah-puwah, malayisk, «krushåret»), betegnelse som særlig i eldre
etnografisk litteratur blir brukt om ur befolkningen på Papua Ny-Guinea og
omliggende melanesiske øyer som ikke snakker melanesiske språk. Mange
grupper på Papua Ny-Guinea utmerker seg ved stor originalitet i sin
treskurd og ornamentikk, som særlig tjener til rik utsmykning av kult-
gjenstander og sakrale bygninger, kanoer, våpen og redskaper m.m.
Steinøkser, som regel fint polert og forseggjort, er det viktigste
redskap. Jakt og fiske er viktig, og velstelte, drenerte og innhegnede
åkrer omgir landsbyer som består av pælehus og dessuten rommer en eller
flere kultbygninger. Et nett av stier, som også omfatter velbygde
hengebroer, knytter sammen lokalsamfunnene, som det tradisjonelt bl.a.
finner sted et visst varebytte mellom. De mer iøynefallende
handelsekspedisjoner med store kanoer over til dels store avstander som
tidligere ble organisert av kyst- og øyfolkene, utgjør derfor bare en del
av den tradisjonelle samferdsel mellom folkene i området.
E-mail this
Print this
