Tekst og foto: Per Henriksen, Reiseliv.no,
www.reiseliv.no.
Mellom to verdener: Shaqwa er en språkmektig hadzabe, og er tolk når det
kommer fremmede.
To små grupper mennesker sitter ved elvebredden, under hvert sitt tre. Til
sammen 16 menneesker. Den ene gruppen er kvinner og barn. Den andre er kun menn.
De kikker forsiktig på oss som kommer gående ut av krattet. Vi må kanskje virke
truende på dem, så mye større som vi er. En ung mann, med kraftige muskler
reiser seg, med buen og noen piler i venstre hånd, og rekker ut den høyre. -
Jambo, sier han. Karibu. Han heter Shaqwa.
Han er et bindeledd mellom sin egen stamme og omverden. Han hilser oss
velkommen på swahili, språket som dekker store deler av Afrika. Bushmennene har
sitt eget språk, flere språk som ikke ligner hverandre. Nå er vi tilreisende fra
en hel annen verden, og vi trenger språkmektige hjelpemenn. Det går fra engelsk
til swahili, fra swahili til denne gruppen bushmenn. Utdannelse er en sjeldenhet
langt her inne i det tanzanianske landskapet hvor det bor fem familier bushmenn
spredd over et stort omrpde. De skaffer seg mat ved hjelp av pil og bue. Gjerne
piler med dødelig gift for å nedlegge store dyr.
To kulturer møtes
Vi som er inntrengere -
gjester i deres rike - er kanskje vel så usikre som de barna som kryper opp i
fanget til mødrene. Vi er usikre fordi vi ikke ønsker å være uhøflige, gjøre noe
støtende mot disse menneskene som har en helt annen kultur, helt annen verden
med for oss ukjente skikker.
Bilde. Rolledeling: Kvinner og de minste i én
gruppe, menn og store gutter i en annen.
Det veksles noen ord mellom vår guide som har vært med på kjøreturen hit inn
de siste to timene, og den unge mannen som tydeligvis har en status, fordi han
er den eneste i gruppen som kan swahili, et språk som dekker store deler av
Øst-Afrika.
Vi blir invitert nærmere, helt bort til gruppen av menn. De reiser seg ikke,
og vi må bøye oss for håndhilse på hver og én. Det er guiden vår om instruerer
oss i hvordan vi skal forholde oss.
Når vi er ferdige med å hilse på mennene, skal vi hilse på kvinner og barn.
Det går like rolig og stille for seg. De minste skotter på oss, og rekker også
ut de små hendene. Så lenge mammaene har gjort det, så tør de også.
Lever med naturen
Møtet med bushmennene er
en meget interessant del av en lang tur rundt på fastlandet i Tanzania, hvor vi
har vært på safari og kommet helt inn på dyr, natur og mennesker. I dag er har
vi kjørt langt, på smale krokete veier innover i et landskap med mest lavvokste
trær - kort og godt ekte bush.
Og her sitter vi - plutselig blant en gruppe afrikanere som har sine røtter
langt bakover i tid, som fortsatt lever et enkelt liv. Maten de trenger drepes
med piler, og den stekes på bakken mellom forkullede pinner.
Bilde. Enkelt og greit kjøkken: Antilopekjøtt
grilles på et lite bål av forkullede pinner.
Mennene sitter rundt bålet som småbrenner, selv på høylys dag. Små strimler
med kjøtt ligger og freser mot de varme trepinnene. Jeg blir tilbudt et stykke,
og takker ja. Det smaker godt, et lite mørt stykke hjortekjøtt, gjennomstekt og
en antydning til røkt smak. Det smelter i munnen, og bedre filét får du ikke på
de mest eksklusive restauranter.
Den ene av mennene viser meg pilene som de fleste hele tiden bærer rundt i
venstre hånd. Den ene er en trepil, fint spikket ytterst, og kan trenge gjennom
det meste. En annen pil har en liten jernspiss, og jeg blir forklart at på den
er det gift. I løpet av sekunder er dyret som treffes av denne dødt.
Her oppstod mennesket
Dette området vi befinner
oss i nå, ligger tett opp til The Greaat Rift Valley, den store
forkastningskløften som skjærer seg nord-syd gjennom Øst-Afrika. Det er her
vitenskapen mener at mennesket oppsto og dannet det vi kaller steinaldersamfunn.
Og fortsatt er det grupper som lever slik den dag i dag, helt på naturens
betingelser. Vi er utenfor det store turisttråkket, men havnet her inne gjennom
den norske turoperatøren Kultur-Reiser som har gode lokale kontakter i dette
området.
Og når vi har reist helt fra Norge og sitter blant bushmenn, da klør det i
fingrene etter å ta bilder. For å gjemme minene. For å vise frem hjemme. I
Tanzania er det uhøflig å fotografere personer uten å spørre først. Vi spør
forsiktig guiden om han kan antyde vår lyst til å forevige dette møtet med flere
tusen års afrikansk kultur.
Det nikkes og småsmiles. Om det er av overbærenhet eller litt stolthet, vet
jeg ikke. Men de er samarbeidsvillig fotomodeller. Og ungene synes det er
morsomt å kikke gjennom kameraene, se omgivelsene gjennom et objektiv. En måte
de kanskje ikke har sett verden på før.
Bilde. Hadzabe er nomader og jegeerforlk, og
kan nedlegge så store dyr som sjiraffer.
Plutselig kommer det springende tre yngre menn over elven, med buer og piler
i hendene. Raske, spenstige kropper svinger seg inn i leieren. De hilser, og vi
blir forklart at de har vært ute på jakt i nærheten, men kommer tomhendte
tilbake denne gangen.
Nye tanker glir inn
Men bushen er full av dyr,
store og små, og et jegerfolk finner alltid et bytte. Og de er vant til å gå på
tom mage et par, tre dager. De slår ut med armene og sier noe - kanskje "Bedre
lykke neste gang".
En slik nærkontakt med et naturfolk er en stor opplevelse, setter livet i et
nytt perspektiv. Og guiden øser av sin kunnskap om hvordan bushmenn lever, om
deres hverdag og tradisjoner, kultur og historie.
Da det er tid for å trekke oss tilbake tar vi med oss et mye bredere
perspektiv av hva mennesket egentlig er, hvor vi kommer fra, og hva vi må ta
vare på både i oss selv og vår fremtid.
Vi har vært turister i en verden som de færreste når inn i. Vi har fått en
stor porsjon kultur som er så totalt fremmed og annerledes fra vårt urbane liv,
uansett om vi bor i by eller på landet.
Fakta om Bushmenn i Tanzania:
Hadzabe
er en minoritetsgruppe av bushmenn som lever ved Lake Eyasi, ikke langt fra
Serengeti og Ngorongoro-krateret i Tanzania. I dag antas det at tallet er langt
under 1000 personer. De er nomader, bygger enkle sivhytter for korte opphold,
eller de bruker grotter som bolig. De lever av røtter, frukt, honning og kjøtt.
De jakter på babooner (aper), antiloper, gaseller og så store dyr som sjiraffer.
Jaktvåpen er kun pil og bue, og ofte med giftige piler, en gift som gir en rask
død for byttedyret.
Hadzabe er en musikalsk folkegruppe, og tilbringer mye av dagene med sang og
dans. Det er ikke lett å komme inn på bushmenn, fordi de har en viss skyhet for
fremmede. Når de først møter andre mennesker, er de gjestfrie og åpne. Alt det
de foretar seg er i fellesskap, og eiendomsrett og "mitt og ditt" eksisterer
ikke.
Etter at Tanzania ble selvstendig i 1962 forsøkte myndighetene å få denne
minoritetsgruppen til å tilpasse seg et mer "sivilisert" samfunn med fast bolig
og nytt levesett. Forsøket mislyktes, og etter hvert flyttet hadzabeene tilbake
til bushen. En periode ble flere arrestert for ulovlig jakt og at de tok i bruk
landområder myndighetene hadde lagt beslag på.
I dag er de akseptert som en minoritetsgruppe med rett til å leve i
nasjonalparkene. Men andre områder som tradisjonelt har vært deres jaktmarker
blir tatt i bruk som jordbruksarealer og deres livsvilkår er stadig blitt
vanskeligere.
Per Henriksen, 19. april 2006
Tilleggsinformasjon
Forfatteren Per Henriksen er
en norsk eventyrer, som er stadig på farten ute i den store verden. Han er for
øvrig redaktør av den ledende norske reiseguiden Reiseliv.no: www.Reiseliv.no.