Roger Waters: Fra The Wall til en åpen dør til The Bar

Foto. Roger Waters under This Is Not a Drill-konserten på Fornebu Arena i Oslo 11. april 2023.

Har mannen bak The Wall blitt en fredsskaper? Waters skrev The Bar under koronapandemien, rundt 2021. Han presenterte sangen på turneen This Is Not a Drill. Senere ble den offisielt utgitt på This Is Not a Drill – Live From Prague i 2025.

I stedet for et sted der vi blir «Another brick in the wall», inviterer Waters oss inn i en tenkt bar. Her er det plass til alle. Venner og fremmede. De heldige og de glemte. Mennesker med ulik bakgrunn, tro og politiske meninger. Her er samtalen viktigere enn å vinne en diskusjon. Å lytte kan være viktigere enn å snakke.

Roger Waters ble født 6. september 1943 i Great Bookham i Surrey i England. Etter min mening er han en av rockens vanskeligste personer å definere. Gjennom hele karrieren har han blitt beundret for sitt sterke engasjement for fred og menneskerettigheter. Samtidig har han fått mye kritikk for politiske uttalelser som mange mener er splittende og provoserende.

Det virker som Waters i dag tolker sin egen fortid på nytt. Fra The Wall og den nye versjonen av Comfortably Numb til The Bar. Alt blir sett gjennom de politiske sakene han kjemper for i dag.

Så hvem er Roger Waters egentlig? En av rockens største låtskrivere? En politisk aktivist? En forkjemper for fred? En svært splittende offentlig person? Kanskje er han alt dette på én gang.

Etter å ha hørt The Bar mange ganger, kom jeg stadig tilbake til dette spørsmålet. Sangen handler først og fremst om dialog, medfølelse og det vi mennesker har felles. Samtidig står dette i kontrast til Waters selv, som fortsatt skaper sterke reaksjoner og splitter meningene. Det er nettopp denne motsetningen som gjør The Bar så interessant.

Fra å bygge murer til å åpne dører

Ved første lytt er The Bar noe av det mest håpefulle Waters har skrevet på mange år. Men sangen reiser også et vanskelig spørsmål: Kan Roger Waters virkelig ta rollen som fredsskaper? Han har aldri lagt skjul på sine politiske meninger. Tvert imot har han tatt tydelig standpunkt i noen av verdens mest bitre og omstridte konflikter.

Uttalelsene hans har gitt ham både beundring og sterk kritikk. Noen ser ham som en modig forsvarer av fred og menneskerettigheter. Andre mener han selv bidrar til mer splittelse. Det er dette paradokset som ligger i hjertet av The Bar.

Sangen ber mennesker med helt forskjellige syn om å sette seg ned sammen. Samtidig er mannen bak sangen en av populærmusikkens mest polariserende politiske stemmer.

Waters inviterer til dialog. Men mange spør om han selv alltid gir nok plass til den. Kanskje er denne motsetningen uunngåelig. Artister er ikke diplomater. Diplomater søker kompromisser. Artister provoserer, utfordrer og tvinger oss ofte til å snakke om vanskelige temaer. Det er nettopp dette Waters har gjort i mer enn 50 år.

Comfortably Numb

Waters’ nye versjon av Pink Floyd-klassikeren Comfortably Numb, utgitt 21. juni 2026 og spilt inn sammen med den palestinske sangeren Mona Miari, viser hvordan han fortsatt bruker musikken til å formidle politiske budskap.

Innspillingen har nye tekster på engelsk og arabisk. Den ble utgitt for å samle inn penger til Palestine Children’s Relief Fund, som gir gratis medisinsk hjelp til skadde og syke barn i Palestina. Den største endringen kommer i den siste linjen: «I will never become comfortably numb.» Budskapet er tydelig: Vi må ikke bli likegyldige til andre menneskers lidelser. Tilhengerne ser sangen som en sterk appell for fred og medfølelse. Kritikerne mener den viser hvor ensidig Waters’ politiske engasjement har blitt.

Som The Bar reiser sangen derfor et interessant spørsmål: Kan musikk fortsatt samle mennesker når artisten selv skaper så sterke motsetninger? Det ligger også en ironi i at Waters bruker Comfortably Numb til sitt nye politiske budskap.

Sangen ble skapt gjennom et av Pink Floyds mest kjente samarbeid. David Gilmour skrev mye av musikken, mens Waters skrev teksten. Senere ble forholdet mellom dem svært konfliktfylt. I dag bruker Waters sangen de skapte sammen til å be mennesker om ikke å bli likegyldige til andres lidelser.

The Bar

Jeg hørte The Bar for første gang, i sangens to deler, under This Is Not a Drill-konserten på Fornebu Arena 11. april 2023. Allerede da skilte den seg ut fra resten av konserten.

Mellom sanger om krig, undertrykkelse og politisk makt kom en roligere og mer ettertenksom sang. Waters hadde ikke lagt sinnet til side. Men sangen antydet at samtale kanskje kan oppnå noe som konfrontasjon ikke klarer.

The Bar beveger seg fra samfunnet til det personlige. Sangen er også svært selvbiografisk. Den begynner med urettferdighet, hjemløshet, glemte mennesker og vårt felles ansvar. Deretter beveger den seg over til kjærlighet, familie, minner og tap. Waters synger om sin kone Kamilah, sin avdøde bror John og ikke minst sin far, løytnant Eric Fletcher Waters. 

Roger Waters var bare fem måneder gammel da faren ble drept under slaget ved Anzio i februar 1944. Kroppen hans ble aldri funnet. Navnet hans står på Cassino-minnesmerket i Italia.

Tapet av faren fikk stor betydning for Waters’ liv og musikk. Det inspirerte blant annet When the Tigers Broke Free og preget de personlige antikrigstemaene på Pink Floyd-albumet The Final Cut fra 1983.

Disse minnene gir den andre delen av The Bar en sterk følelsesmessig kraft. Sangen handler ikke lenger bare om politikk, konflikt og urettferdighet. Den handler også om krigens menneskelige pris. Om hvordan tap kan prege familier i flere generasjoner.

På mange måter føles The Bar som om en eldre Roger Waters svarer den yngre mannen som skrev The Wall. The Wall spør hva som skjer når smerte får oss til å stenge andre mennesker ute. The Bar spør hva som kan skje dersom vi i stedet velger å åpne døren.

Om Waters selv alltid lever opp til dette idealet, kan diskuteres. Kritikerne mener at hans offentlige uttalelser ofte skaper større avstand mellom mennesker. Tilhengerne mener at fred ikke er mulig uten å våge å snakke om ubehagelige sannheter. Svaret ligger kanskje et sted mellom disse to synene.

Hvem har Roger Waters blitt?

Det er ikke et enkelt spørsmål å svare på. Musikk kan samle mennesker. Men den kan også gjøre uenighetene tydeligere. Protestsanger stopper sjelden kriger. Men de kan påvirke hvordan vi tenker om dem. Det har Waters alltid forstått.

Hans viktigste bidrag er kanskje ikke at han forandrer historiens gang. Det kan være at han får mennesker til å stille spørsmål ved makten, utfordre etablerte sannheter og tenke over sitt eget ansvar. Det er dette som gjør The Bar så sterk. Det er mer enn enda en politisk sang. Det er en invitasjon til å lytte, snakke og være uenige, og uten å bli fiender. Om Roger Waters selv klarer å skape et slikt rom, får hver enkelt lytter avgjøre.

Men bildet er sterkt. Der The Wall endte med isolasjon, begynner The Bar med en ledig stol som venter på at den neste fremmede skal sette seg. Jeg tror faktisk jeg tar turen innom Roger Waters’ bar.

Stein Morten Lund, 6. september 2026

Tilleggsinformasjon
Det var én tilfeldighet jeg først oppdaget etter at artikkelen var ferdig. Jeg fikk lyst til å skrive noe og så gjennom bildene mine. Syntes bildet som vist i artikkel var så flott og inspirerende at jeg bestemte meg for å skrive om han. Da jeg sjekket Roger Waters’ nøyaktige alder og så alle gratulasjonene i sosiale medier, oppdaget jeg at jeg hadde skrevet artikkelen på 83-årsdagen hans. Kanskje ikke den verste dagen å spørre hvem Roger Waters har blitt etter alle disse årene.